Religiøse italia

Lille Maria - jomfruhelgen

Kian har skrevet en god del om våre religiøse besøk og opplevelser mens vi var i Corinaldo, men jeg må og så nevne dette særpreget av det jeg opplever som italiensk relegiøsitet. En masse turistifisert kitsj, men med en dyptfølt og alvorlig klangbunn. Det er merkelig å kjenne på både latter og tårer i møte med den lille jomfru-martyren Maria Goretti født i Corinaldo. Bilder som 50talls ukeblader, røde små lys overalt, plastblomster og altre i alle rom. Stygt, men likevel rørende vakkert.

englene flytter hus

Så til den lille byen Loreto - ren og vakker og bygget høyt oppe på fjellet som så mange av de små byene vi har besøkt. Her i Loreto ligger altså etter legenden Jomfru Maria sitt hus. I desember 1294 ble huset der frelserens mor bodde flyttet av engler til Loreto. Det som sies å være dette lille murhuset står nå i all sin enkelhet midt inne i en svær katedral med gull og glorier over det hele. Inne i huset er en liten statue av Maria med barnet - ellers enkelt og fattigslig. Fra litt himling med øynene ble de plutselig fylt av tårer da vi stod der inne sammen med nonner og munker og turister og pilgrimer. Det ble noe med den sterke troen som kan flytte fjell. Hvorfor da ikke et lite hus fra Nasareth?

ikke så verst????

Corinaldo var en liten by og vi urbane mennesker hadde liksom gjort oss ferdig med denne byen på 4 dager, Men bare for å vise hvor deilig det var kommer det enda et bilde av morgenopplevelsen på bassengkanten. Ellers var det en meget nedslitt sofa som Kian ikke kunne sitte i - jeg satt i den og etter 1 time var det ikke noe stoff igjen under rompa. Den andre muligheten til sitting inne i huset var plastikkstoler uten puter. Ikke godt. Vi handlet puter på IKEA. Pinlig men sant og la igjen disse som gave til nestemann som skulle bo der.

Fredag bar det avgårde til neste stoppested - Montefiasconoe. Anne Liv og Finn sitt sted. Vi hadde høye forventninger til både leilighet og by og alt er innfridd og mere til. Det er så vakkert i dette huset at jeg nesten ikke får puste. Alt passer sammen, alle møbler, alle inne- og utesteder, buede vinduer, åpne dører fra alle rom ut til altan med oliventrær og Bogainvilla. Herlig, herlig. Vi sykler som galne rundt i denne nydelige lille bratte byen. Men på elektriske sykler. Det er like kjekt som å være på tivoli. Jeg ler hele tiden. De raser avgårde nesten av seg selv. Opp bratte bakker må man trø på, men så hjelper syklene litt så man får slappet av. Men på strak vei og litt oppover føler jeg meg som er racerkjører. Jeg vet hva jeg ønsker meg til jul!

litt av stua i Montefiascone